Etter noen svimlende uker er det både en lettelse og en skuffelse at COP15 er over.
Politikens bringer i dag en analyse av Sverige og Danmarks respektive roller i at forhandlingene brøt sammen: Sverige ved å først ta initiativ til å skrotte Kyoto-avtalen (så bra dansk ord, skrotte) for så å ikke klare å presentere et forslag til en faktisk avtale – Danmark for å overstyre prosessen på udiplomatisk vis.
Artikkelen er irriterende nok ikke på nett, så her kommer litt avskrift med mulige skrivefeil:
Kim Carstensen fra WWF Verdensnaturfonden mener, at svenskernes forslag i Bangkok “blev præsenteret meget klodset og var en gigantisk fodfejl”.
“Men endnu mere væsentligt var det, at Danmark gentog den”, siger han.
Den svensk-danske dobbeltfejl skyldtes tilsynelatende, at det danske statsministerium undervurderede advarselssignalerne. Måske fordi man havde travlt med at få tilslutning til en politisk aftale – en plan, der ble præsenteret 24. oktober, da Lars Løkke Rasmussen havde samlet fremtrædende parlamentarikere fra blandt andet USA, Kina, Brasilien og Mexico til en konference på Christiansborg.
På det møde fik Danmark ifølge entrale kilder på Slotsholmen bekræftet opbakningen fra vigtige allierede, herunder Mexico, Brasilien og Sydafrika.
Tre dager efter præsenterede Statsministeriet ifølge Politikens oplysninger det første udkast til en aftaletekst, der reelt skrottede Kyoto.
Ifølge centralt plaerede kilder, som Politiken har talt med, var det især her, det gik galt. For et FN-værtsland skal være upartisk og fremlægger derfor normalt ikke selv tekster, der kan være kontrovercielle. Det får de andre til.
Problemet var, at det svenske EU-formandskab hverken var klar med tekst eller ideer til, hvordan de kunne komme udviklingslandene i møde.
Det er som om disse nasjonenes trekk, Sveriges lyttende diplomati og Danmarks arrogante handlekraft har blitt en slags negative superkrafter i verdenssammenheng. Og det tristeste er at om det er tilfelle så ville jo mye vært løst om de hadde byttet roller.
Hadde man vært dramatisk anlagt (who, me?) kunne man ha nikket innstemmende og sagt at om det er sånn svenskene og danskene er på den bittelille nordiske fotballbanen så er det vel ikke så rart om det blir tullball i Champions League.
Men jeg nøyer meg med å understreke at det som tross alt forener oss er den pan-skandinaviske arrogansen som gjør at vi helt enkelt tror at bare verden kommer hit og hører på oss når vi leder møtet, så løser hele fattigdomskrisen seg. Jeg tror ingen andre hadde så høye forventninger til resultatet som vi hadde.
Siste kommentarer